Søndag 30. September - 23:01 (hehhe he det er mandag i landet ditt ja din luremus)
I løpet av de to siste ukene har det vært Homecoming week, jeg har begynt på kjøreskole (og bestått permit-testen!!!!!!!), tatt jomfruturen til Sonic, deltatt på to Cross Country Meets, spist min første Texas-Steak og vært på min første Countrykonsert. Cowboyboots har også vært en del av outfitet mitt (2 ganger), og countrymusikk har begynt å vokse på meg.
Jeg oppdaterer forresten Texas livet mitt relativt oftere på instagram, du finner dette utvekslingsmennesket under @lennysalbu.
For et par uker siden stesjet jeg meg på neglesalong med Carol og Tiffeny. Måtte styre meg for å ikke servere negledamen et ukontrollert spark i trynet. Ikke misforstå meg, pedikyr er superdelig, men det har seg sånn at jeg er usannsynlig følsom for kiling på de rareste stedene overalt på kroppen, så fotknudlingen (innimellom massasje og pedikyr) jeg fikk av negledamen var ren kiletortur til tider. Ellers marvelous.

Vi har fått valp i hus! Lille Murphy som går meg på nervene annenhvert sekund bortsett fra når han sover. Da besjer han ikke på teppet sånn som har gjør i bevisst tilstand.

Jomfrutur til Sonic med Kayla. Sonic har en slags drive-thru funksjon. Du parkerer bilen, ruller ned vinduet, så trykker du på en knapp, forteller damen hva du vil ha fra menyen, også kommer en Sonic-person ut til bilen med maten. Magisk. Du må betale da selvfølgelig. Det er ikke himmel på jord. Bare nesten.

Har fått tidenes mest komfortable hettegenser fra skolen som jeg aldri vil ta av meg, utenom når jeg spiser, for jeg vil ikke søle på den sånn at jeg kan gå med den 24/7.

Morgentrening continued. Dagen før meets, konkurrerende løp, har vi alltid en litt roligere trening (merk: LITT). Da har vi noe sprint greier over 100 yards i 30-40 minutter på football banen, og Coach Martin som står utpå banen der i svart, pleier å stå og skrike og kjefte på oss i 30-40 minutter i strekk. Hvis han har en dårlig dag? Da skriker og kjefter han gjerne litt på oss før og etter treningsøkten i tillegg. Han vet heldigvis hva han driver med og er ganske kul utenom treningen.

Handletur. Oh Walmart.

Sove på gule skolebussen på vei til Cross Country Meet. Løpe Cross Country Meet. Sove på gule skolebussen på vei hjem igjen.

Stoppe og spise lunsj med laget på vei hjem igjen fra Cross Country Meet (innimellom snork)

Genser of my life/bestevenn

Kjøreskole! Hurra. Jeg får tilbringe hver eneste mandag-torsdag fra 7-9 i fire uker i et klasserom for å ta kjøre/trafikaltkurs for å kunne øvelseskjøre og ta lappen. Jeg har allerede gjort det hjemme men får gjøre det en gang til her borte :) Hurra :)

Friday Night Soccer med jentene og kompisene på fotballbanene i parken. Vi pleier å leke rundt med fotballer på banen til det mørkt og litt til, og så dra et sted (Chick Fil A, Whataburger) for å spise oss opp igjen på kaloriene vi har sløst vekk i løpet av kvelden. Jessica som linseluser seg på bildet der, og Cynthia ved siden av lenny. Elsker disse menneskene, de kommer til å gjøre året komplett og fantastisk.

Miranda, Norway, Cynthia & Jessica i en mer normal tilstand enn bildet jeg postet på instagram. Om det fanget nysgjerrigheten din kan du alltids besøke instagrammen min. Eller ikke.

Oppdaget et urovekkende syn på Chick Fil A etter fotballeking i parken. Blå badedrakt. Hadde mareritt den natten.

Waffle Fries, BBQ sauce & Sweet Tea. Husker ikke hvordan livet var før Chick Fil A.

Miranda og Kristi var visst ikke ferdig å leke. De fant en rulledings og balanserte. (Disse jentene går også under "kommer til å gjøre året mitt fantastisk"-kategorien.)
"Jeg teller til tre, så tar du bilde mens jeg slipper veggen!!!!" - Miranda (18)

Miranda fant fram til valpen min. Valpen liker å leke. Fulltreffer for begge to. Miranda fikk til og med is. Det var jo fredag og alt.

Miranda fylte 18 den søndagen, så lørdag dro vi (Jess, Reagan, McKensie, Keely) litt rundt omkring og kjøpte gave og lagde kort og plakater. Hun var visst ikke helt klar enda for å fylle voksen, så vi bare trakk fra et par år for å gjøre overgangen litt lettere.

Jeg lærte også noe nytt den dagen. Vi forøkte å kjøpe Sharpies (sprittusjer) til å pynte kortene med, men ble stoppet i kassen fordi de har 18 års aldersgrense for å kjøpes. Det er visst mulig å bli høy på Sharpies. We got the drug-talk.

Supportere på kampen til Jess og Kristi søndagen. Cynthia og nevøen til Jess & Kristi; Miles, det søteste mennesket i verden. Jeg prøver vanligvis å holde en viss avstand fra unger, for både deres og min egen sikkerhet, men Miles viste seg å være en av få mennesker i dette landet som klarte å uttale navnet mitt rett på første forsøk. Gutten har ikke fylt 3 engang. Snuskeklusken.

Den daglige fotballtreningen i fine varmen. Har begynt å bli litt vant med temperaturen da. Nå går det hele 10 minutter før munnen min blir ørken, og ikke 10 sekunder sånn som på første trening.

Kostholdet på kjør.

Middagslur med energiklumpen som endelig gikk tom for batteri en liten time. Når han våkner pleier jeg å la han gå tur med seg selv i hagen for å unngå avføring på teppet.

Vet ikke hvordan jeg kan beskrive dette bildet best mulig. Min fysikklærer har ihvertfall en liten boble rundt seg. Han er fantastisk utenfor boblen. Innenfor boblen er en kilt.

Fysikklærer på Western Wednesday i Homecoming week.

Torsdagmorgen på Cross Country Meet. Vi hadde et par timer å slå ihjel før vi skulle løpe, så da tok jeg og Alyssa, et vidunderlig menneske, en gåtur gjennom løypen. Det hjalp ikke særlig å få telle alle bakkene før start. Trakket litt på motivasjonen. Oh well.

Alle lagene har med seg telt, underlag, coolers med mat osv. Vi har alltid med en fotball som vi leker med før løpingen. Jeg holder meg unna den for å unngå skader før løp, blir litt paranoid i sånne sammenhenger. Har ikke mams/paps med meg til å være paranoid sant. Så da bare svitsjer jeg inn i den rollen. Responsible lenny.

Bradley i fronten igjen. Klart han vant. Kondis er fortsatt frokost/lunsjen hans.

Bradley vant både løpet og tittelen for største porsjon mat når vi dro ut og spiste. Jeg ser ikke sammenhengen der jeg heller.

Pep-rally før Homecoming game fredag. Football er nok den største sporten her, som omtrent alle kommer for å se kampene til. Det er ikke fotball, som i soccer, men Football. Glemmer meg noen ganger og bare "Yeah, I play football." Da blir amerikanerne litt sånn "You sure about that?" og plasserer meg i dummie-kategorien.

Homecoming game. Vi vant! Falcons beat the Broncos.

Cynthia og utvekslingslenny. Du som ikke har møtt denne jenten går glipp av noe fantastisk.

Halftime underholding. Grunnen til at dirigentene har på seg fancy klær er pga Homecoming. De er dødsflinke, band er så catchy at jeg må styre meg for å ikke dra noen moves. Hehehehehehe he.

Dro ut og spiste i Fort Worth før konserten i går, min første Texas Steak.

Jeg og broderen på restaurant.

Hello Medium Rare Steak w/ Skillet Potatoes<3<3<3<3

Dette fjeset overvåkte bordet vårt på restauranten. Usikker på hva jeg syntes om denne størrelsen på et hode som en gang har vært i live.

Like vanlig å gå forbi dette i Fort Worth, som å gå forbi trafikklys i Bergen Sentrum.

Det var 6000 utsolgte billetter til denne konsterten, Pistol Annies, og dette var avstanden min fra Scenen. Ubeskrivelig sykt. Vi befant oss at the Billy Bobs, en diger (større en noen kan forestille seg) countryclub som er kåret til verdens største Honky Tonk. Det var til og med en Rodeo der inne. Det var en fantastisk kveld med Carol, KC og Brittany.

Selvom jeg virkelig har det bra her, så har jeg begynt å innse at det å flytte til andre siden av jordkloden er hundre ganger vanskeligere enn jeg noen gang kunne forestilt meg før jeg dro. Det er ikke bare å flytte inn i et nytt hjem, man flytter inn i et hus som etter å ha gitt det litt tid vil føles som et hjem. Man flytter inn hos mennesker som etter hvert vil føles som familie. Det er ikke bare å hoppe inn i en vennegjeng med mennesker som har kjent hverandre siden de kunne gå, man må gi det tid og vise menneskene rundt deg engasjement i å skape nye vennskap. Jeg har nå vært i Texas i 6 uker, og det er faktisk endelig nå jeg virkelig har begynt å føle meg hjemme. Vennene jeg har fått er fantastiske, og jeg elsker familien min. Jeg har begynt å innse hvor vanskelig det vil bli å forlate det livet jeg har skapt her, om bare 9 måneder.
Det handler om å innstille seg på å være en del av to liv på hver sin side av jordkloden, men å kun få leve et om gangen. Selvom savnet av menneskene hjemme er i største laget, vil gjenforeningen med disse fine menneskene vil bli et av de mest usannsynlig fantastiske øyeblikkene i livet mitt. 10 måneder kan virke som en evighet, men i grunnen er det bare en liten del av livet mitt, som jeg lever i akkurat nå. Jeg vil gjøre det beste ut av dette året og nyte det mens jeg kan, for plutselig er jeg hjemme hos mine kjære igjen.
Jeg har forresten ikke ridd på hest enda, noe jeg fryktet ville være fremkomstmidlet til skolen da jeg endelig ble plassert i Texas. Boots og en anelse Texasdialekt er foreløpig det som har satt spor på utevekslingslenny.
-LST